Kristian er død

Av Andreas Gramnæs

En gripende og nydelig bok om hvordan det oppleves å miste en elsket storebror. Dette er en bok for mennesker både med og uten en diagnose. Da Andreas, som har autisme, mistet storebror, mistet han på samme tid talespråket sitt. Familien opplevde da Andreas sin diagnose sto i veien for hjelpen.


ISBN nr.
978-82-995508-7-1  
Utgitt:
utgått
Om forfatteren
Bokomtale

«Det var vanskelig å prate fordi Kristian var død. Nå prater jeg tydeligere, etter at jeg ble kjent med Trine, Marita, Mariann, Åse og de andre personalet. De leste brevene for meg, mange ganger hver dag. Det er deilig å høre brevene. De handler om Kristian.»

Andreas var 16 år da han mistet sin elskede storebror Kristian. Det er ubegripelig for alle og enhver at verden kan gå videre når en du er glad i dør. Og det blir ekstra vanskelig hvis du ikke får satt ord på det du tenker og føler inni deg. Andreas har autisme, og han opplevde at ingen forsto ham noen dager etter begravelsen til Kristian. «Kristian er død,» sa han om og om igjen. Ingen forsto.

Da brevene fra familie og venner begynte å komme, åpnet det seg en ny verden for Andreas. Han fikk ordene han trengte for å beskrive tankene og følelsene sine. Og han begynte selv å skrive. Tekstene hans ble til slutt en liten bok. Mamma Elisabeth så hvordan brevene og skrivingen hjalp Andreas i sorgen, og hun begynte selv å skrive ned samtalene hun og Andreas hadde om Kristian. Dette ble også sorgbearbeiding for henne som hadde mistet sin sjelevenn Kristian. Nå har Andreas og mamma Elisabeth satt sammen tekstene sine til boka «Kristian er død». En gripende bok som kan hjelpe alle som har mistet en de er glad i.

 

Utdrag fra boken:

«Søndag etter begravelsen ble jeg veldig lei meg. Da gråt jeg og gjorde mye tull. Mamma sier at jeg sluttet å prate. Det er ikke sant. Men ingen forsto hva jeg sa. Jeg vet ikke hvorfor. Mamma vet heller ikke hvorfor. Hun tror kanskje at alt ble kaos i hodet mitt fordi Kristian, broren min, er død. Vi vet ikke så sikkert. Jeg pratet mye. Ingen skjønte ett ord. Bare mamma og pappa noen ganger da. Jeg sa det samme om og om igjen, og så ble jeg sint og lei meg fordi ingen skjønte meg. Til alle jeg møtte på, sa jeg: Kristian er død. Jeg sa det mange ganger. Ingen skjønte noe. Ingen svarte.  Mamma sa: Andreas sier at Kristian er død!

Såpass skjønte hun. Noen sa da: Det er trist. Så pratet de bare om noe annet. Det var rart. Da fortsatte jeg å si at Kristian er død. Og så sa jeg: Gravstein. Hver dag sa jeg gravstein.» Les også Andreas sin anmeldelse av Tenkeboka – Det blå hjertet (Autisme i dag nr. 2 – 2006).

(Autisme i dag nr. 2 – 2006). Dette prosjektet er finansiert med Extra-midler fra Helse og Rehabilitering.