Mamma tar ikke lenger telefonen

Av Bente Christina Kaste

Bente Christina var ni år da mamma ble syk. Da tok hun på seg en maske, var flink pike og ble en veldig god skuespiller, både overfor familie, venner, psykologer og skole. Tilbakemeldingene fra både små og store lesere har vært svært entydige: En viktig bok for alle som vil lære mer om å hva det vil si å leve med en meget syk mamma i tolv år.

ISBN nr. 978-82-995508-5-7
Utgitt: 2007
Om forfatteren
Bokomtale

Bente Christina var ni år da mamma ble syk. Da tok hun på seg en maske, var flink pike og ble en veldig god skuespiller, både overfor familie, venner, psykologer og skole. Tilbakemeldingene fra både små og store lesere har vært svært entydige: En viktig bok for alle som vil lære mer om å hva det vil si å leve med en meget syk mamma i tolv år.

Boken fikk omtale i Tønsberg Blad og Norsk Ukeblad lenge før den kom ut. «Hester burde vært på blå resept!» sa Bente Christina Kaste til NRK Vestfold. Og hestene har stor betydning i boken hennes. Ellen M. Bakken, Bente Christinas storesøster, har skrevet to kapitler i boken. Hun sier blant annet:

«På rideleieren hos Evie fikk jeg en virkelig aha-opplevelse, jeg møtte flere som henne, totalt oppslukt av hest, hest og atter hest. Wow, tenkte jeg, ikke rart at Christina likte seg her, de var jo like gale alle mann. Stallen var så strøken at man kunne spist rett fra gulvet og hesten stolte og flotte. Alt var skinnende og nydelig. Da så jeg hva søsteren min hadde i seg, og kunne vel ikke vært mer lettet over det hun fikk ta del i midt oppi alt det leie. Takk gode Gud for at hun dyrket hestene, jeg tør nesten ikke tenke på hva annet som kunne blitt banen hennes, når livet buttet imot i så ung alder og hun var sårbar og liten og alle vi andre hadde nok med oss selv.»

I boken skriver også fastlege Harald Onsum, Tønsberg:

«Christina tar oss med inn i en verden som for de fleste av oss, også for oss innen helsevesenet, inneholder ukjente landskaper. Hennes enkle og direkte fortellerform bringer leseren direkte inn i en ung pikes følelsesliv og hverdagsliv, fra hun er ni år og fram til hun som ung gravid kvinne skal føde sitt barn og hennes mamma skal dø. /…/ Det er skrevet utallige lærebøker om sykdommer og lidelse, og det er helt nødvendig for oss i helsevesenet at vi har grunnleggende viten for å føle at vi står på trygg grunn under arbeid med pasientene. Likevel er det først i møte med pasient er og medmennesker vi begynner å forstå noe av hva sykdommer og lidelser gjør med oss. Denne boken anbefales både for fagpersoner og for alle andre som ønsker å vite mer om et menneskes indre liv.»

Krimforfatter og politiførstebetjent Jørn Lier Horst sier i forordet til boken: «Det er mange som har en historie som Christinas. Likevel er historiene alltid forskjellige. Selv mennesker som står hverandre nær, kan oppleve en situasjon helt ulikt fordi den subjektive oppfatningen av en situasjon er forskjellig fra menneske til menneske. Det gjør at man kan ha ulik opplevelse av hva som faktisk har hendt. I en traumatisk opplevelse forsterkes dette. Det finnes ingen fasit på hvordan man skal reagere, hva man skal føle eller hva man skal tenke.»

«Mamma tar ikke lenger telefonen» er en sterk dokumentasjon på hvordan det er å være barn og senere tenåring og ha en mamma som skal dø. Bente Christinas mamma var kreftsyk i tolv år fra Bente Christina var ni år gammel. Tre ganger fikk mammaen og familien beskjed om at legene ikke lenger kunne gjøre noe mer for henne. I tolv år forberedte Bente Christina seg på at mamma skulle dø. Hestene ble hennes fortrolige. Sammen med hestene gjorde hun lekser, sov og spiste. De sladret ikke om hvor vondt hun hadde det. For hvis hun fortalte mamma og andre voksne hvor vondt hun hadde det, ville de ta henne vekk fra hjemmet og mamma. Derfor var Bente Christina flink og grei.

Dette er en bok for mennesker i alle aldersgrupper, i alle situasjoner. Barn og unge som er i samme situasjon, men også alle som møter disse barna og disse unge, har nytte av å lese denne boken. Barn og unge blir ofte glemt der de sitter ved en sykeseng. Vi voksne tror gjerne de ikke forstår rekkevidden av det som skjer. Vi er usikre på deres reaksjoner, vi er redd de skal begynne å gråte, men hva så?

Utdrag fra boken:

«Med den trådløse telefonen vandrer jeg frem og tilbake over gulvet. Får ikke roen i kroppen. » Nei, nå ringer jeg!» Slår telefonnummeret til Mamma. Først er det stille, så begynner det å ringe. Lange signal. Men det bare ringer og ringer. Jeg vet jo innerst inne at hun ikke kommer til å ta den, hun er jo død. Og leiligheten er snart helt tom. Men allikevel lar jeg det ringe og ringe. Dette er mitt siste «håp», det siste jeg ikke har prøvd, og som jeg har spart på. Det kunne jo hende at hun «kunne ta» telefonen. Setter meg ned på huk, helt på ankelen og håper og lytter med øret godt klistret inn i telefonrøret. Men det bare ringer. Tenk om hun svarer meg? Jeg trenger det så utrolig nå! Den gode Mammastemmen hennes, og den beroligende kjærlige roen hun utstrålte. Når jeg ringte og hun hørte det var meg, sa hun alltid: «Hei jenta mi! Er det deg som ringer?» Og jeg ble sittende med en ro og glede i kroppen til tross alvorligheten vi alle visste hang over oss med hennes lange, lange sykdom.

UFF.

Men denne gangen tar ingen telefonen og ringetonen blir hardt og nesten brutalt gjort om til opptattsignal.Jeg sitter lenge med telefonrøret i handa og stirrer ut i luften. Tårene renner og renner. I bakgrunnen langt der borte hører jeg opptattsignalet tute, igjen og igjen. Utenfor vinduet har det blitt mørkt og kveld. Og snøfiller daler ned på utsiden av vinduet. Vinterens første snø fnugg. De første snøfnugg, uten at jeg kan dele det med Mamma. Da skjønner jeg at Mamma er død og borte for bestandig!»